6 råd for sommeren: behandling av solskader, stikk og bitt

I tillegg til varmt vær og ferie kan sommeren bringe med seg flere vanlige hudproblemer, blant annet solskader, stikk og bitt. Vi tar en nærmere titt på hvordan 6 vanlige problemer kan forebygges og behandles dersom man skulle være uheldig.

Skrevet av Carsten Sauer Mikkelsen og Kristian Bakke Arvesen

Ulike solskader, bitt og stikk kan gjøre både vondt, og utgjøre en risiko for varig skade.

Artikkelen inneholder råd om:

1. Solbrenthet
2. Soleksem
3. Bie- og vepsestikk
4. Hoggormbitt
5. Fjesingstikk
6. Flåttbitt

1. Solbrenthet

Solbrenthet er en solskade som oppstår ved overdreven soling, og er en førstegradsforbrenning som gir en betennelsesreaksjon i huden. Hvor mye sol du tåler før du blir brent avhenger mye av hudtypen din, og folk med lys hudtype blir lettere brent enn dem som blir raskt brune.

I tillegg kan enkelte legemidler øke risikoen for solbrenthet. De vanligste legemidlene som kan medføre økt risiko for dette er enkelte hjertemedisiner, noen smertestillende og noen antibiotikatyper.

Ultrafiolett stråling fra naturlig sollys eller kunstig lys (solarium) kan medføre solbrenthet med rødme, hevelse, kløe og svie i huden. Symptomene forsvinner typisk i løpet av få dager, men kan oppleves plagsomme mens man har dem.

Spesielt kan UVB-stråling forårsake direkte DNA-skade i huden så mutasjoner i cellene oppstår og dermed økes risikoen for å utvikle hudkreft. Det er hovedsakelig 3 typer kreft som rammer huden: malignt melanom (føflekkkreft), basalcellehudkreft og platecellehudkreft.

Mye UV-stråling kan også gi rynker og pigmentflekker.

Hvordan behandle solbrenthet?

Ved alvorlig kløe kan antihistaminer tas i bruk.

Kremer som inneholder binyrebarkhormon kan påføres på de forbrente områdene. Vanligvis er det tilstrekkelig å benytte milde steroidkremer (styrke I-II) i noen få dager.

Hvis du får lyssensibiliserende medisiner, bør du ta en pause med disse dersom du ikke kan unngå å fortsette å oppholde deg i sollys (for eksempel tetracykliner). Avkjølende kremer og eventuelt våte omslag kan også lindre symptomene.

Forebygging av solbrenthet

• Bruk solkrem med høy nok solfaktor – og bruk nok solkrem (en stor håndfull til hele kroppen for voksne).
• Smør deg 15-30 minutter før du skal ut i solen, slik at solbeskyttelsen kan trekke inn.
• Gjenta smøringen ofte, spesielt dersom du svetter mye eller bader.
• Sol deg forsiktig i starten, og ta regelmessige pauser fra solen.
• Bruk klær, hodeplagg og solbriller for ekstra beskyttelse.

For mer informasjon om solskader les artikkelen Bruk solkrem: Ta vare på huden i sola.

2. Soleksem

Soleksem omtales også som solallergi. På fagspråk kalles det polymorft lysutslett. Utslettet oppstår typisk som forbigående eksem i vårmånedene.

Soleksem skiller seg fra solbrenthet ved at det skal mindre soleksponering til før eksemet dukker opp enn for at man skal bli solbrent.

Rundt 15 % av befolkningen i de skandinaviske landene utvikler denne type utslett. Det er først og fremst blant unge kvinner i alderen 10-30 år dette oppstår. Noen medikamenter, som antibiotika, kan gjøre at huden blir mer følsom for sollys og kan derved bidra til å utløse soleksem.

Både UVA- og UVB-strålene fra sollys kan forårsake soleksem ved at de fører til reaksjoner i huden som kroppen oppfatter som fremmede. Derfor oppstår det en motreaksjon i kroppen, som gir en lokal betennelse.

Ved soleksem blir huden rød og varm. Ofte blir man også litt hoven. Det dannes også små røde
prikker og blemmer i huden.

Hvis man mistenker soleksem utføres det noen ganger lystester for å finne ut av hvilke spekter av lyset man reagerer på.

Forebygging av soleksem

• Bruk solfaktor med høy beskyttelsesfaktor.
• Minimer kroppens eksponering for sollys.
• Bruk klær som dekker området med soleksem.

Herding av huden før solens første sterke ultrafiolette stråler kommer kan hjelpe. Dette kan enten gjennomføres ved at du i starten bare oppholder deg i solen i korte perioder, og så gradvis øker
eksponeringstiden.

I sjeldne tilfeller kreve bruk av enten UVB eller UVA (PUVA), da kan herding av huden foregå hos hudlege.

Dette foregår ved kontrollert lysbehandling på huden. Herdingen gjør at huden etter hvert ikke reagerer med utslett når man får naturlig lys på huden.

Systemisk behandling med immundempende medisin som Azathioprin (Imurel) kan være nødvendig i sjeldne tilfeller.

Behandling

Har du fått soleksem er det viktig å holde seg unna solen. Eksemet kan lindres med kalde omslag, men ved plagsom kløe kan det også benyttes allergidempende og kløestillende medisiner (fås reseptfritt på apotek).

For å dempe selve utslettet kan man bruke milde kortisonholdige kremer, for eksempel reseptfri
hydrokortison.

3. Bie- og vepsestikk

Bier og veps tilhører en gruppe insekter (Hymenoptera) som også inkluderer bladveps og maur. Biene inkluderer vanlig honningbie og humle. De mest vanlige vepsene er vanlig veps (Vespula vulgaris) og Europeisk veps (Vespula germanica).

Felles for bier og veps er at stikket er giftig, til forsvarsbruk for arten. Biene stikker kun i selvforsvar, derfor er det mer vanlig med stikk hos birøktere og mest vanlig vår og sommer. Vepsene stikker oftest på sensommeren og høsten hvor antallet er størst.

Giften fra disse insektene består av biogene aminer, basiske peptider og proteiner.

Stikket utløser en toksisk reaksjon, inkludert vasodilatasjon (utvidelse av blodårer). De biogene aminene og peptidene gir lokal hevelse og brennende smerte, mens proteinene forårsaker den allergifremkallende effekten (sensibilisering).

Allergisk sensibilisering kan utvikles etter bare ett stikk og kan dokumenteres ved påvisning av allergenspesifikt antistoff IgE (sjekkes med blodprøve) mot enten bie eller veps.

Anafylaksi

Etter tidligere sensibilisering kan et nytt stikk utløse en allergisk – anafylaktisk reaksjon.

Den anafylaktiske reaksjonen vises som rødhet i huden, elveblest og angioødem. I luftveiene utvikles astma, åndenød og hoste. I mage-tarm systemet kan man observere magesmerter, diaré og oppkast, og i hjerte-kar systemet (perifer dilatasjon) svimmelhet, hjertebank, hjerterytmeforstyrrelser, blodtrykksfall og sirkulasjonskollaps med bevisstløshet.

Den anafylaktiske reaksjonen utvikler seg raskt etter stikk, vanligvis i løpet av få minutter til en halvtime.

Risikoen for alvorlig eller dødelig anafylaktisk reaksjon er mest uttalt hos eldre, og forekommer sjelden hos barn.

Giftig/allergisk reaksjon:

Ved toksisk reaksjon ses et lokalt kløende, brennende smertefullt utslett.

Dersom man blir stukket i munnhulen eller får mange stikk på én gang (for eksempel ved fjerning av
vepsebol) kan det være livstruende.

Den allergiske reaksjonen kan være lokal (grad 0) med stor blemmedannelse (> 10 cm med varighet
> 24 timer) eller systemisk (grad 1-4) fra universell urticaria (grad 1) til sirkulasjonskollaps og
bevisstløshet (grad 4).

Ved mistanke om allergisk reaksjon etter stikk fra bie eller veps, undersøkes det for allergenspesifikke antistoffer (IgE-bie eller IgE-veps) 3-4 uker etter stikket.

Behandling av allergisk reaksjon:

Giftbrodden skal fjernes umiddelbart. Dersom det er dokumentert anafylaksi for bier og/eller veps, må pasienter ha med seg «akuttmedisin» gjennom sesongen. Det vil si antihistaminer, prednisolon og EpiPen. 113 eller annen medisinsk personell kontaktes ved mistanke om anafylaksi.

Immunterapi:

Immunterapi eller allergivaksinasjon er effektiv behandling for bie- og/eller vepseallergi. Tilstander som immunsvikt, kronisk alvorlig hjerte- lungesykdom, betablokkerbehandling, angina pectoris, ukontrollert hypertensjon gjør at man ikke kan få immunterapi.

Kontraindikasjon på grunn av betablokkerbehandling er relativ på grunn av den livstruende effekten av anafylaksi.

Vaksinasjon mot veps viser > 90 %, for bier litt mindre (75 – 90 %). Effekten av allergivaksinasjon varer opptil 20 år etter vaksinasjonsforløp, som vanligvis strekker seg over 3-5 år.

4. Hoggormbitt

Hoggormen (Vipera berus) er den eneste frittlevende giftslangen i Norge. Den er utbredt i det meste av Europa og finnes også i store deler av Asia. De fins blant annet i myrer og skogsområder. Om vinteren er hoggormen i dvale, men fra mars til oktober er den aktiv, noe som utgjør en fare for å bli bitt.

Hoggormen har hule hoggtenner koblet til giftproduserende kjertler. Tennene kan penetrere 2-3 mm inn i huden, hvor giften injiseres. Flere menn blir bitt i armen eller hånden sammenlignet med kvinner, da menn er mer tilbøyelig til å plukke opp slangen.

Et bitt gjør vondt og giften begynner å virke etter 10-20 minutter. På huden ses tannmerker fra
hoggtenner, rødhet, misfarging og hevelser som kan spre seg til en større del av ekstremiteten i løpet av få timer.

Omtrent 30 % av bitt tilfellene gir imidlertid ikke symptomer, da det ikke injiseres gift – såkalt
«tørrbitt».

Ved alvorlige tilfeller av forgiftning oppstår kvalme, magesmerter, oppkast, hjertebank og besvimelse. I blodprøvene kan man se økt antall hvite blodceller og blodplater. På hjertekardiogram kan man se endringer som for eksempel blokkeringer i hjertets ledningssystem.

Generelt bør behandling av hoggormbitt gis etter vurdering av graden av forgiftning og progresjon av symptomer. Hoggormbitt er en akutt tilstand og potensielt alvorlig, derfor bør pasienten så raskt som mulig fraktes til nærmeste legevakt.

Behandling av hoggormbitt

1. Prehospitalt er det viktig å berolige pasienten samt heve og immobilisere den kroppsdelen bittet
   befinner seg i.
2. Smertestillende behandling kan startes.
3. Kvalmestillende gis ved behov.
4. Ved alvorlige tilfeller med allergisk reaksjon kan intramuskulært injisert adrenalin (0,5-1,0 mg)
   være nødvendig.
5. Omfanget av misfargingen rundt bittstedet er plottet inn for å kunne følge endringer.

Det finnes en motgift (ViperaTAb) mot hoggormbitt på landets legevakter, som bør vurderes dersom
hevelsen sprer seg og det utvikler seg systemiske symptomer.

Stivkrampesprøyte bør også gis.

Det er viktig å være oppmerksom på at det er mange feilaktige myter om behandling av slangebitt i
sirkulasjon. Muligens inspirert av Hollywoodfilmer prøver noen mennesker å suge giften ut av bittet,
eller å binde en tourniquet rundt den berørte ekstremiteten. Dette anbefales ikke.

5. Fjesingstikk

Fjesing (Trachinus draco), også kalt «havormen», er en fisk som finnes i Kattegat, Skagerrak, Nordsjøen, Nordøst-Atlanteren og Middelhavet og Svartehavet. I Norge skal man være oppmerksom på at den finnes fra svenskekysten og opp til Trondheimsfjorden.

Fjesing er ofte delvis nedgravd i sandbunnen, og uheldige badende kan bli stukket på fiskens ryggfinne dersom de tråkker på den. Fjesing er også beryktet blant sportsfiskere, som risikerer å stikke seg på fisken når den trekkes opp i garnet eller med snøret. Piggene på den fremre ryggfinnen og på gjellelokkene er forbundet med kjertler som inneholder gift.

Umiddelbart etter et stikk kan offeret føle lokalisert, intens smerte i den berørte kroppsdelen. De første 5-10 minuttene får man smerter rundt injeksjonsstedet, men disse kan deretter spre seg til hele ekstremiteten.

Ubehandlet kan smertene vare i 24 timer og i noen tilfeller fortsette i flere dager eller uker. Objektivt sett kan lett hevelse og misfarging sees rundt stikkstedet, og området føles varmt. Ved alvorlig forgiftning kan kvalme, hodepine, brystsmerter og pustevansker oppstå.

I verste fall kan forgiftningen føre til dødsfall.

Langvarige senkomplikasjoner i form av smerte, hevelse og leddstivhet er rapportert i enkelte tilfeller.

Behandling av fjesingstikk

Det er svært begrensede bevis for hvor effektiv behandling av fjesingstikk er, men følgende anbefales:

1. Den berørte delen av kroppen bør senkes ned i varmt vann på 40-50°C så snart som mulig. Dette
   skal deaktivere giften og samtidig redusere symptomene. Behandlingen bør fortsette til smerten gir
   seg (ofte etter 30-40 minutter), eller inntil 90 minutter. Hvis varmt vann ikke er tilgjengelig, kan
   kroppsdelen dekkes med varm sand eller lignende.
2. Sørg for at inngangssåret er rent og at eventuelle rester av en pigg er fjernet.
3. Smertestillende medisiner gis ved behov.
4. Ved tegn på tilstøtende infeksjon bør lege vurdere antibiotikabehandling.
5. Husk stivkrampevaksinasjon dersom personen ikke nylig har fått en boostervaksinasjon.

6. Flåttbitt

Skogflåtten (Ixodes ricinus) finnes i fuktige miljøer som skog og enger, spesielt der det er mye rådyr.

Flåtten sitter vanligvis et stykke over bakken for eksempel i høyt gress og venter på at et dyr eller
menneske skal komme forbi. Flåtten er aktiv fra tidlig vår til sen høst, hvor den kan bite og suge blod.

For å minimere risikoen for infeksjon, bør den fjernes så snart som mulig etter at den har bitt seg fast.

Det er forskjellige anbefalinger for å fjerne flått:

1. Bruk flåttfjerner, pinsett eller to negler. Ta tak i flåtten så nærme huden som mulig og trekk den
   rett ut.
2. Bittstedet vaskes og rengjøres.

Dersom du blir bitt av flått er det viktig å følge med på mulige symptomer i etterkant.

Lyme borreliosis

I Norge er den hyppigst overførte sykdommen ved flåttbitt Lyme borreliosis, som er forårsaket av infeksjon med spiroketten Borrelia burgdorferi sensu lato. Klinisk er sykdommen delt inn i 3 stadier.

• I stadium 1 (Tidlig lokalisert infeksjon – erythema migrans). Her kan man etter 7-14 dager se en ekspanderende, veldefinert eller ringformet rødme i huden, ​​typisk der flåtten har bitt. Diagnose stilles på grunnlag av anamnese og klinisk undersøkelse, da kun ca. 60 % av pasientene har målbare, spesifikke antistoffer i blodet.
• Stadium 2 (Disseminert infeksjon, tidlig stadium) dekker en rekke kliniske manifestasjoner; multiple erythema migrans, borrelia lymfocytom, tidlig nevroborreliose, borrelia karditt (betennelse i hjertet) og leddgikt.
• I stadium 3 (Disseminert infeksjon, sent stadium) ses acrodermatitis chronica atrophicans og kronisk nevroborreliose. Pasienter med nevrologiske eller kardiologiske symptomer bør henvises til sykehus.

Flått-encefalitt (TBE)

Flått-encefalitt (TBE) er forårsaket av et virus som kan overføres ved flåttbitt.

Flertallet av smittede personer som er smittet med TBE-viruset utvikler ikke symptomer. For de som er smittet ses ofte et to-delt forløp som starter med feber, hodepine, tretthet og kvalme samt muskel- og leddsmerter.

Etter en periode på noen dager til noen uker utvikler nesten halvparten av pasientene tegn på meningitt (hjernehinnebetennelse) og encefalitt (hjernebetennelse). Diagnosen stilles ved påvisning av antistoffer og virus i blod og spinalvæske.

Det finnes ingen spesifikk behandling for TBE, men vaksinasjon anbefales for personer som bor eller beveger seg i TBE-endemiske områder.

Anaplasmose

Anaplasmose, også kalt Ehrlichiosis, er forårsaket av bakteriene Anaplasma phagocytophilum og Ehrlichia-arter. Dette er den mest utbredte flåttbårne infeksjonen hos dyr i Europa.

Smittestoffet er også vanlig i flåttområder i Norge. Likevel er det ikke registrert mange kliniske tilfeller av human anaplasmose her i landet.

Infeksjon etter flåttbitt kan gi influensalignende symptomer som tretthet, hodepine, muskel- og leddsmerter og feber. Penicillin og doxycylin som begge er antibiotika anbefales til behandling av flåttinfeksjon.

Behandlingsvarigheten kommer an på de kliniske funn og sykehistorien.